Livet mitt har blitt utstyrt med en pauseknapp. Drømmen min er å finne tilbake til playknappen.

 

I januar gikk jeg på en skikkelig smell, mildt talt - og klisjé fortalt. Smellen var ikke en slik som forsvinner etter en uke eller to - ei heller en måned eller to. 

Det er heller ikke en sånn smell som kjendisene går ut i media og forteller om, og så er de tilbake med ny singel eller aktuell i «Skal vi danse» igjen en måned senere.
Misforstå meg rett - jeg mener ikke å bagatellisere «det å gå på veggen», men for de av oss som har psykisk sykdom som stikker dypere, er det å «gå på en smell» det samme som å være «litt deppa», men ha mulighet for å hente seg inn igjen etter litt ro og omprioriteringer i livet, og uten nødvendigvis å ha behov for hjelp i psykiatrien.

Uro, angst, hjertebank og depressive tanker har vært min hverdag fra i slutten av januar. 

Det fortsatte i februar. Og i mars. Så kom april og nå er det mai. 

Timer hos psykiater, brå avslutning på lærerstudiet, søvnløse netter, et mislykket forsøk på innleggelse, selvmordstanker, besøk hos legevakta, timer på akuttpsykiatrisk på Tøyen og utredning hos psykolog har vært min berg- og dalbane denne våren. 

 

Skiene er pakka ned, snøen er smelta, sola og det grønne gresset har for lengst meldt sin ankomst. 

Og jeg er verken travel student eller engasjert medlem i Kulturutvalget på Chateau Neuf lenger. Livet mitt har blitt utstyrt med en pauseknapp. Håpet og drømmen min er å finne tilbake til playknappen igjen en vakker dag. 

Det er ingenting annet jeg vil mer enn å bli kvitt denne tunge, svarte jakka jeg går og bærer på.

På disse tre månedene har jeg mest sannsynlig lest over 300 artikler på nett med søkeordene «angst», «depresjon», «psykisk lidelse», «bipolar lidelse», «personlighetsforstyrrelse», «tvangstanker», «psykolog i Oslo», «antidepressiva», «antipsykotika», «beroligende», «meditasjon» og «NAV arbeidstrening». For å nevne noen. Vitenskapelige artikler, forumer, blogger, avisartikler og ulike foreningssider har dukket opp og jeg har lest alle med to mål for øyet: Å finne svar på hva som feiler meg. Og hva som kan gjøre meg «frisk».

Frisk i anførselstegn fordi mange mener - og delvis har rett i - at psykisk sykdom kun sitter i hodet og ikke passer inn i rammene for en som er syk. 

Jeg velger da å kalle meg psyk, hvis det kan forklare tilstanden min bedre. 

 

Jeg satt som klistret til mobilen i flere timer om dagen i de første ukene etter den såkalte smellen. Psykologene på akutteamet på distriktspsykiatrisk på Tøyen rådet meg til å unngå dette så mye som mulig. 

Mulighetene for selvdiagnostisering og negativ påvirkning ville gjøre vondt verre, mente de. Men hvor skulle jeg ellers få forståelse, trøst, støtte og råd i en så desperat situasjon?
Jeg følte meg så innmari alene, som i en boble, avskåret fra resten av verden. Og det gjør jeg forsåvidt i dag også. 

Å se andre leve livet sitt på sosiale medier har fått en annen mening etter at jeg ble psyk. Ting andre tar for gitt ville jeg vært overlykkelig for. 

Jeg føler meg som en passiv deltaker i et fellesskap jeg så gjerne vil være med i, men som psyken hindrer meg i å delta i. 

Og det er ekstremt tøft og sårt. 

Det er nok noen som vet at jeg ikke har det bra, og som lurer på hva som egentlig feiler Sunniva? 

Det jeg generelt kan si om tilstanden min er at jeg har en form for angst og depresjon, og har fått en diagnose som jeg ikke vil legge ut om. Jeg ønsker ikke at diagnosen skal ta mer plass enn nødvendig. 

 

Jeg kan med hånda på iPhonen si at jeg har runda Googles artikler på norsk om psykisk helse. 

Alle de 50 første sidene med linker på Google er lilla og lest, og jeg har begynt å bestille bøker om samme tema, til og med flere lest ferdig. 

Det er jo også begrensa hvor mye mer nytt det er å hente når du er kommet til side 31 på Google og linken er ei 250 siders lang bok lagt ut i PDF som inneholder søkeordet «psykisk helse» to ganger i løpet av teksten. 

 

På Facebook inneholder strømmen av oppdateringer for tiden oppdateringer fra «Psychology Today», «Soul Speaking», «Be Positively Inspired», «Heal Your Life», «Scientific American MIND», «Psykologiforbundet», «Psykiatri», «Mental Helse», «Norsk psykologforening», «Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid», «Rådet for psykisk helse», «Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse», «Mental Helse Ungdom», «Tidsskrift for Norsk Psykologforening», «Bra Barnevern», «PsykNytt», «Bladet Psykisk helse», «Tankevekkende ord for dagen», «Vitale psykologsenter», «Ung Psykisk Helse» og «Angstringen Norge».
Kall meg desperat? Jeg vet ikke, men i en dyp frustrasjon tror jeg at jeg snakker for mange av oss som sliter når jeg sier at behovet for å møte mennesker i samme situasjon er stor. 

Jeg sitter alene i en leilighet på Adamstuen i Oslo hver dag og venter på at kjæresten skal komme hjem. 

Selvsagt gjør jeg ting her hjemme, og kommer meg ut de dagene jeg klarer. Jeg har et stort ønske om å være mer sosial, men når jeg aldri vet hvordan angsten vil fortone seg ute blant mye folk, unngår jeg å oppsøke kontakt med mindre det er gjort på mine premisser. 

Altså nært Adamstuen, med en venninne og som oftest med en Sobril i lomma. Det gir meg begrensninger og frihet er et fremmedord for tida. 

 

Det hardeste med å tørre å være sosial er nok den selvpåførte skammen jeg føler med å være psyk. At jeg som 25-åring ikke er midt inne i studier eller jobb, eller har en plan for livet framover. 

For min plan er å få tid, behandling og innsikt nok i min egen tilstand nok til faktisk å kunne begynne å tenke på å ha en plan for livet. 

Å hjelpe meg selv videre. 

 

Å være ærlig om dette kommer ikke uten en pris. Jeg vet at etter at jeg har publisert denne teksten kan få kommentarer som «skjerp deg» eller «ta deg sammen», men det er greit. 

For du som skriver dette, vet ikke hvilken kamp jeg kjemper på innsiden. 

Du vet heller ikke hvor mange ganger mennesker med psykiske lidelser må snuble før de ser bedring eller tillater seg å se bedring i egen tilstand. 

 

8 kommentarer

Marte Gundersen

09.05.2016 kl.20:53

Kjære Sunniva. Detta va trist og tøff lesing. Men utrulig bra skreve. Det kreve mot å fortelle omverden at man han det tøft. Æ håpe det med tida blir bedre, og at livet blir sånn som du ønske. Vi e kanskje ikje de som ringes og skypes så ofte, men vit at æ bestandig vil være hær om du treng mæ, og æ e veldig glad i dæ. Sende dæ en stor klem :) <3

Daniel Hansen

09.05.2016 kl.22:52

Det føles klisjé å si at æ vet korsn du har det. Æ gjør vel kanskje ikke det, egentlig. Ikke helt. Men æ har slitt mye psykisk sjøl, og vet kor jævli det e.. spesielt når man knekk sammen heilt og fullstendig, utn å forstå koffør.. selvmordstanka og -forsøk, selvdestruktiv tankegang va kvørdagen min en gang...

Æ får holde mæ t å ønske dæ lykke til fremover, og krysse fingran for at lyset i enden av den beksvarte tunnelen dukke opp! Gjør ting på dine premisser og i ditt eget tempo. Ikke bruk tid på ting som bryt dæ meir ned, men prøv å fokuser på dem som hjelpe dæ.

Æ veit det e unødvendig å skriv, men æ gjør det likevel, for å vise omtanke og medmenneskelighet for en fremmed.

Igjen, lykke til! Æ håpe du finn veien tilbake! <3

Adelheid

09.05.2016 kl.22:52

Kjære Sunniva!

Vondt, vondt og bunnløst jævlig vondt!!!!!!

Det er det det er.

Du er veldig modig, og jeg må berømme deg for et åpent, veldig godt forklarende, og ikke minst ekstremt ærlig innlegg om hvordan du har det.

For meg var, og er, det et godt liv etterpå og det tror jeg det er for deg også. Det er bare det at veien dit er lang, tung, og uten kart, men; det er så definitivt verdt å gå den!

Det er din kamp og det skal bli din seier!

Jeg heier på deg, Sunniva!

Klem fra Adelheid

Laila Bornøy

09.05.2016 kl.23:11

Sunniva <3 Det her va tøfft å lese. Du e så go med ord, så flink å uttrykke dæ! Æ håpe at du finn play-knappen snart <3 Æ e veldig gla i dæ snuppa!

Sissel Ryen

09.05.2016 kl.23:39

Håper inderlig at du finner startknappen din igjen. Jeg har rota bort min fullstendig, etter hjerteinfarkt og slag, sommeren 2014 samt hjertestans i September 2014. Fikk hele tiden beskjed om at jeg var altfor ung til å ha fått infarkt og slag, uten at det hjalp noe særlig. Fem måneder på sykehus og varig hjerneskade, ble fasiten min. Prøver iherdig å finne tilbake en tilnærmet form jeg kan fungere i, men dette er vanskelig. Tviler ikke et halvt sekund på at det er vanskelig for deg også. Ønsker deg kun det beste, ikke gi opp!

BP

10.05.2016 kl.05:18

Hei. Veldig bra skrevet. Jeg er midt oppi det samme som deg , så jeg kjenner meg så utrolig godt igjen. Vi må ha tro på at vi får fine dager igjen. Det holder meg oppe iallefall. Vil følge deg fremover.

10.05.2016 kl.11:31

Hei Sunniva ønsker deg god bedring og lykke til😘 Dette klarer du klem😍

Ellbjørg Mathisen

11.05.2016 kl.12:14

Hei Sunniva! Nei æ vet ikke korsn du har det, men æ kjenne igjen masse av det du skriv. Æ har Google lite, men har fått samtale med kreti og pleti, og har fremdeles samtaler. Det har gått fire år og jeg er på bedringens vei. Jeg har deltatt på ulike arrangementer ( små skala) til nå, uten ansvar..Bare dilta etter og latt meg instruere, jeg KAN følelsen har blitt bedre! Så snart vi blir enige om hvilken "behandling" jeg må ha for å komme meg uti arbeidslivet igjen, kan jeg danse med playknappen nede...

Jeg har kjøpt boka " Gjenvinn livet ditt" og der har jeg fått ny innsikt...hvordan Kan jeg lære å bli en bedre meg, igjen... Lykke til Sunniva...

Skriv en ny kommentar

Sunniva Katrine, 25 år.

Kategorier

Arkiv

hits